GJEMT I BYROMMET
17 juni – 30 september, 2007
BildeFørsteinntrykket av årets skulpturprosjekt i Münster er en skuffelse, med dårlig logistikk, få over-raskelser og mange lite engasjerende arbeider. Men etterhvert som de forskjellige prosjektene får tid til å synke inn, oppstår et nettverk av betydninger omkring hva kunst i det offentlige rom er og kan være.
Siste stopp i Grand Tour i mastodontutstillingenes sommer år 2007 var det store skulpturprosjektet i Münster. Utstillingen, som har blitt arrangert hvert tiende år siden 1977, fokuserer på kunst i det offentlige rom og dets problematikk. Skulptur Projekte Münster startet i den såkalte «Willy Brandt-æraen» da man ville ta Vest Tyskland videre, fremover, og det urbane rom var noe man med nødvendighet var ekstra opptatt av. Tysklands historie er jo full av både positive og negative måter å bruke kunst i byrommet for politiske statements.
Toget fra Kassel till Münster var fullt av kunstmennesker som alle var like slitne og lei kunst – og spesielt av all kjedelig kunst som vi hadde sett på Documenta. I styrtende regn og tordenvær var det likevel på’n igjen – ut på gater og torg for å jakte på de 33 prosjektene ute i byrommet. I presserommet ble vi møtt av rasende journalister som allerede hadde prøvd i tre timer, men uten større lykke. «Are you already out of all the catalogues in English!? Like you didn’t have like TEN years to prepare or didn’t expect visitors from outside Germany!?.»
Å finne prosjektene i byen viste seg riktig nok å være veldig vanskelig. Mange av gatene er rett og slett ikke tegnet inn på det offisielle kartet og prikkene som indikerer hvor kunstverkene er plassert er like digre som et helt kvartal. Heldigvis delte presseavdelingen ut druesukker og kaffe. Ni timer senere, uten middag og med sure sokker, hadde jeg rukket å se kun 14 av prosjektene og var like sur som sokkene og alle de andre trøtte journalistene.
Den største nedturen var likevel ikke mangelen på logistikk, men derimot de ganske lamme kunstprosjektene jeg rakk å se den første dagen. Tanken på at de har hatt ti år på å forberede seg og at resultatet ikke er mer storartet ble til en enigma. Spesielt siden årets hovedkurator er Kaspar König som er kjent for sin evne til å finne og inspirere unge kunstnere som etterpå har hatt strålende karrierer. Han og co-kuratorene Birgitte Franzen og Carina Plath har denne gang brukt ganske mange såkalt sikre kort i sin utstilling.
Hans-Peter Feldmanns arbeid er et av de kortene som antagelig vinner folkets velvilje: Prosjektet innebærer å renovere de offentlige doene på sentrale Domplatz: WC-Anlage am Domplatz. Den politiske retorikken er adekvat så klart, men som offentlig kunst er det et ganske «brukt» grep og føles på langt nær like fresht som doene er blitt.
Grand old lady Isa Genzken, som i år også hadde soloutstilling i den tyske paviljongen i Venezia, har stilt ut i Münster to ganger tidligere (1987 og 1997). I år presenterte hun et Beuys-inspirert prosjekt bestående av et titall små forskjellige dukker plassert i diverse stoler med parasoller på plassen utenfor Liebfrauen-Überwasserkirche. Mitt reiseselskap hvisket noe om «Skadete muppets i solstoler». Selv lurer jeg på hvordan dette verket egentlig fungerer i møte med Münsters «vanlige» besøkende.
I følge katalogen refererer «muppetsene» til det katolske Münster, den regionale identitet og til historiske hendelser som kavaleriets ensembler, prosesjoner fra middelalderen osv, og skal, også i følge katalogen, gi besøkerne en følelse av en sosial skulptur hvor budskapet er å ikke la barn bli utsatt for for sosiale problemer; «The current sculpture ensemble is a call not to expose children to social hardships and the fantasies of freaks out of touch with reality, but rather to take them seriously as persons and care for them as parents, relatives, and neighbors with the empathy, respect, and dignity they deserve.» Selv opplever jeg bare muppets i en idiotisk setting når jeg ser dette arbeidet og ser heller koblingen mellom eksponering av idiotisk kunst og hat for samtidskunsten blant «folket på gaten».
Dominique Gonzalez-Foerster er en annen dame med pretensjoner. Hun har ønsket å skape en roman om Münster: Roman de Münster (A Münster Novel). Hun tar utgangspunkt i den globaliserte virkelighet hun selv arbeider i, med utstillinger over hele verden, og hvordan hun ikke lengre kan se på Münster som et urbant sted siden byen ikke kan sammenlignes med Sao Paulo eller Tokyo siden Münster er en liten koselig by og Sao Paulo eller Tokyo er «urbanitetens monstre».
Gonzalez-Foersters «roman» er ikke tekstbasert. I stedet bruker hun de allerede eksisterende skulpturene fra tidligere års skulpturprosjekter som sitt materiale. På en gressplen som minner om et gresk amfiteater har hun latt plassere skulpturer forminsket til 25% av den originale størrelsen. Nåvel, imposante Robert Morris’ strukturer eller Claes Oldenburgs Giant Pool Balls redusert til ynkelige 25% er vel et poeng i seg selv, men noe spesielt «poetisk» er det ikke med en fotballbane med forminskede og allerede veldig familiære skulpturer. Hva «romanen» har med den urbanitet som hun påkaller, er heller ikke lett å se, og hele hennes problemstilling, om man kan kalle et utgangspunkt for et verk noe sånt, blir i seg veldig problematisk. Siden originalutgavene allerede eksisterer i byrommet, innført i byens arkitektur, i en spesiell omgivelse, gir jo Gonzalez-Foersters skulptur et inntrykk av å være ganske nakne og uten sin originale intensjon. Det kan være interessant kanskje, men det er ikke spesielt overbevisende verken som et nytt skulpturprosjekt eller som en ny roman. Romanen Gonzalez-Foerster prøver å skrive på ny er allerede til stede i byen – hun tilfører altså intet.
Mye mer overbevisende er da Elmgreen & Dragset sitt prosjekt som trekker konstellasjonen og relasjonen skulpturer imellom til sitt ytterste. Det skjedde i en forestilling i det kommunale teateret i byen, som etterhvert er blitt transformert til en dokumentasjonsvideo og vises på LWL-Landesmuseum i byen. Forestillingen, som heter Drama Queens, er bygget opp som et «drama» som utspiller seg mellom sju ikoniske skulpturer av blant andre Giacometti, Warhol, Koons og LeWitt. Giacomettis Walking Man er i forestillingen en vandrende trett mann som bare har lyst å fortsette å gå rundt i byer, Barbara Hepworths Elegy III er en storrøykende britisk dame som får draget på Jean Arps Cloud Shepherd, mens Jeff Koons Rabbit er en ekstremt enerverende pop-amerikaner som mest har lyst til å gå på raveparty. Forestillingen er fremfor alt morsom og underholdende da den trykker på diverse stereotype kulturelle knapper og både kunstneriske og språklige kulturelle problematikker. I begynnelsen av teaterstykket funderer skulpturene på hva slags sammenheng de har kommet til:
Untitled [Dolomite]: [in German and bad English]: Where und fuck are we? Where und fuck are we? Where und fuck are we?
Cloud Sheperd: It’s a theatre.
Untitled [Dolomite]: Scheisse, was ist the point of that?
Cloud Shepherd: A place where people come to see stuff.
Elegy III: I see [Coughs]. And who, if you don’t mind my asking, ar that lot?
Cloud Shepherd: It’s called an audience.
Elegy III: An audience. I see. And what, if I might inquire a little further, is that?
Cloud Shepherd: Think of it like a visitor to a gallery, only there are lots of them and they all think with one mind.
Elegy III: Are you sure? But they are all seated! No-one walks around.
Cloud Shepherd: Just listen. One laughs, they all laughs. One claps, they all clap.
Elegy III: Are you sure? Or are you leading me on a merry chase?
Untitled [Dolomite]: Genau! How can we know you’re not fooling us all time? How do we know that what you say is for true? How we can trust words?
Cloud Sheperd: Just say something funny and see what happens.
Untitled [Dolomite]: Ich bin NICHT funny. Do Ich funny look to you?
Cloud Shepherd: No.
Teaterstykket er et enkelt og smart grep. Det er morsomt og har mange lag som fungerer superbt i akkurat denne sammenhengen. For hva skjer med et offentlig kunstverk når dets ikonisering tar over dets intensjonale funksjon som utsmykning? Dette prosjektet ble det første i en serie av arbeider som fikk mine sokker til å tørke og mitt smil til å gro.
Mike Kelley fikk, ikke helt uventet, smilet til å bli enda bredere. Denne gang har Kelley gått fra kosedyr til spill levende dyr. Han har laget et lite zoo kalt Petting Zoo i en bakgård sentralt i byen. I midten står en saltskulptur som høner, esler og geiter slikker på. Skulpturen minner oss om den bibelske historien om Sodoma og Gomorrah hvor Lots hustru blir forstenet til en saltskulptur når hun ikke lyder guds vilje og snur seg for å få en siste kikk på byen hun forlater. I «låven» som mer ligner på en sirkusmanesje finnes også noen videoprojeksjoner om tre naturlige steinformasjoner fra henholdsvis Dødehavet, Australia og St. Helena som alle er kalt for «Lots frue». Den uskyldige settingen som vil få barn til å hyle av glede har også syndige konnotasjoner som helt sikkert finner frem til de katolske Münster-beboerne, men som gjør det med finesse.
De to prosjektene som på den beste måten arbeider med både Münster som scene og med det offentlige som plattform er en film av Clemens von Wedemeyer og et omfattende arkitektonisk symbol-prosjekt av Martha Rosler. Begge prosjektene går inn i dybden av byen og dens historie og om hvordan fortiden påvirker dens samtid. von Wedemeyer har laget en 40 minutter lang film som først ser ut som en dokumentarfilm fra området rundt sentralstasjonen i byen. Filmen heter Von Gegenüber (From the Opposite Side) og er filmet på en lignende måte som Smack My Bitch Up-videoen til Prodigy – som fra et subjekts øyne. von Wedemeyers subjekt er en uteligger. I begynnelsen av filmen får han et måltid mat i en misjons-stasjon inne i jernbanestasjonen. Subjektet, kalt «K», tilbringer en hel dag rundt omkring og inne i stasjonen. Det daglige livet passerer sakte og ikke noe spesielt hender unntatt en mulig bombetrussel som også skjer en passant.
Filmen blir vist i en nylig nedlagt kino som ligger rett ved siden av sentralstasjonen og som «K» passerer flere ganger i filmen. Vi tyvlytter på flere samtaler undervegs, eksempelvis mellom arkitekter og byplanleggere om fremtidsplanene for sentralstasjonen som innen noen år skal rives og omgjøres til shoppingsenter, eller mellom demonstranter som protesterer. Hele filmen handler om transformeringen av det offentlige rom og utspiller seg altså midt i et område som er i ferd med å endres til noe ingen vet hva skal bli ennå – og på en kino som faktisk også heter «Metropolis». Lagene blir mange og former filmen til den virkelige romanen om byen, om byens beboere, byens fortid og fremtid i transformasjon mens det skjer. De mange lagene gjør filmen helt genial. Det var dessverre få som orket å sitte i hele 40 minutter under presse-dagene, men for de som i likhet med meg selv også bodde på et hotell i samme område satt filmen som en kule både som politisk og som poetisk narrativ.
Martha Roslers prosjekt tar utgangspunkt i byens arkitektoniske fortid på et mer konkret skulpturelt vis. Byen Münster som nesten ble jevnet med jorden under den andre verdenskrig har en påtagelig militær bakgrunn med forskjellige militære baser under forskjellige flagg rundt byens senter. Enkelt beskrevet har Rosler plukket diverse symboler fra viktige bygninger i byen og plassert dem i helt andre kontekster utover hele byen. For eksempel har hun brukt det gamle ørne-emblemet fra flyplassen som ble bygget i 1935 og plassert det på en påle utenfor en shoppingarkade, og hun planerer å plassere en menora fra en synagoge midt i sjøen Aa. Det blir som et «memory-spill» med viktige og kraftfulle fragmenter av byen. Det er selvfølgelig vanskelig å finne alle fragmentene for en besøker, men konseptet er så pass sterkt at man som kunstpublikummer heller ikke må se alle skulpturene. Og som fastboende kan man kanskje heller oppdage dem etter hvert som små overraskelser som påvirker hvordan man opplever byen til hverdags.
Roslers prosjekt kan få symbolisere hele Münster Skulptur Projekte 07 hvor det offentlige kunstverk blir problematisert, konkretisert, symbolisert og spredt ut, eller kanskje heller gjemt, i byrommet. Det er vanskelig å se på utstillingen som en helhet med et klart konsept fra begynnelse til slutt. I stedet er det et konstant voksende urban sprawl som manifesteres gjennom de forskjellige arbeidene. Prosjektene blir i sin tur også flere og flere siden Rosler fortsetter over tid med sitt prosjekt, hvor mange av delene ennå ikke er realisert. På denne måten oppstår et nettverk av forskjellige puslespill som tar balletak på hva «det offentlige rom» betyr og vil komme til å bety i en fremtid gjennom å lese fortiden i et filter av dekonstruerende, rekontekstualiserende og konseptuell kunst. Roslers verk blir et meta-verk av hele Münsters offentlige arkitektoniske utsmykning (som er preget av Tysklands historie) som også er utgangspunktet for Münsters skulpturprosjekt. Selv om mange av de totalt 33 arbeidene er relativt kjedelige, bygger de sammen en labyrint av nye betydninger. Og dermed blir det plutselig lett å se den filtrerte, destruerte og multifasetterte helheten av utstillingen.
Det man kan savne i utstillingen/prosjektet er et perspektiv som er helt annerledes enn det vesterlandske. Det vil vi kanskje få vente i ti år til på. Ellers har årets skulpturprosjekt i Münster vunnet på å leses i retrospekt. Selvfølgelig hjalp det også å få en engelsk katalog i posten – en katalog som for en gangs skyld fortjener å nevnes som en soleklar, bra og viktig del av utstillingen med et omfattende glossary og en bibliografi over «Art and the Public». Det som fikk en veldig dårlig start ender med noe veldig bra.