HIGH ON LOW-LIFE
Utstillingsperiode: 14. februar – 29. mars
Åpning og vernissasje fredag 14. februar kl. 18.00
Kunstnere:
Klas Eriksson (SE)
Mor & Jerry (NO)
Simon Mullan (TY)
Linnéa Sjöberg (SE)
Kurator: Power Ekroth (NO/SE)
Kultur anses å være noe som det går an å dele inn i høy- og lav-kultur. Den såkalte høy-kulturen er slik sett forbeholdt en hvit, øvre middelklasse, mens lav-kulturen, masse- eller sub-kulturen anses å være noe for ungdom og lavt-utdannede. Her finnes altså rom for en hierarkisk maktstruktur rundt hva som er “god” kultur og hva som er “dårlig” kultur. Men er det så enkelt? Utstillingen High on Low-Life samler en gruppe kunstnere som dels tar i bruk uttrykk fra den såkalte “lavkulturen”, men også dels arbeider inne i og ut fra den. Kunstnerne, som har til felles at de arbeider performativt ved siden av å bruke objekter/installasjon og video, bruker i sin kunstneriske praksis ting og uttrykk som er vanlige i subkulturer. Disse kultur-elementene, som er hentet fra eksempelvis techno-kultur, fotballsupporter-kultur, tatoverings-kultur eller graffiti-kultur, tar de med seg og viser innenfor en kontekst av “høykultur”. Og det som skiller denne gruppen kunstnere fra en rekke andre kunstnere som arbeider med lignende tematikker, er at distansen som vanligvis finner sted er skrelt bort. Hvor går grensene mellom identitet og kunstner? Er det interessant at kunstneren har kontroll, eller er nettopp det å slippe kontrollen noe interessant i seg selv? Kunstnernes prosjekt i utstillingen High on Low-Life, som har konsekvenser langt frem i tid, får oss til å stille mange spørsmål om virkeligheten vi lever i utenfor «den hvite kube».
Klas Eriksson har arbeidet mye med å utforske det kollektive i forskjellige performancer, og ofte har fotballsupporterlivet stått i sentrum. For TKS har han arbeidet med mange forskjellige uttrykk og produsert en rekke nye arbeider. Som utgangspunkt har han brukt relasjonen vi har til makthierarkier, penger og den misunnelse dette kan skape – ikke minst mellom Norge og Sverige. Allerede før vi kommer inn i kunstnersenteret har publikum fått møte et arbeid av Eriksson plassert på fasaden, LOLERZ (++), 2014. Arbeidet er skapt med tanke på at lokalene en gang var Norges Bank, og med bakgrunn i det Eriksson kaller «Et av de beste performances laget» - en smiley laget av en svensk liga som kalte seg «Militärligan». Kjeltringgjengen ranet banker i Sverige på 90-tallet, og under en av de mest spektakulære og notoriske ranene de utførte, laget en av dem en smiley gjennom et panserglass med hjelp av maskingevær.
Smileyen er i dag brukt av en stor del av menneskeligheten daglig i sms'er og i e-poster. Samtidig er den også sterkt sammenkoblet med 90-tallets raves, og som et emblem for psykedelia og elektronisk musikk, et symbol for en type sub-kultur.
Eriksson har også brukt symbolet i flere andre arbeider, blant annet i et han har laget spesielt for TKS, et arbeid med tittelen A B.I.T. of Norway, 2014. Eriksson brukte hele sitt produksjonsbudsjett for utstillingen til dels å printe en t-shirt (denne representerer filosofen Lars-Erik Hjertström-Lappalainen som er en av redaktørene for Erikssons fanzine Reptilhjärnan og som deltar med tekst til utstillingen), dels drikke en hel del pils, og tok det resterende beløpet med seg for å satse alt på roulette på det statlige svenske casinoet i Göteborg en dag i februar 2014. Eriksson satset 2.000 kr på »svart», og vant. På denne måten forvandlet han et lite norsk budsjett til et delvis statlig, svenskfinansiert kunstprosjekt, ettersom han brukte pengene han vant til å lage spillechipsene som finnes i utstillingen. Til verket hører også t-skjorten og kvitteringen fra utekvelden. Et annet verk tar delvis fatt på strukturelle forskjeller mellom Norge og Sverige, skulpturen SO I HIT HIM WITH A BRICK, 2011, laget av svensk snus for 300.000,- svenske kroner. Skulpturen har en spesiell og umiskjennelig duft, eller odør. Tittelen på skulpturen er tatt fra en supportersang som fotballsupportere gjerne synger for å la supporterne på motstanderlaget forstå at de kan bruke alle midler for å vinne kampen.
Under åpningen av utstillingen vil Eriksson lage en performance/en sosial skulptur hvor han tar i bruk den type røykbomber/bengaler som supportere bruker på tribunen under fotballkamper, noe han tidligere også har laget på f.eks. Gøteborgsbiennalen 2011, Bucharest Biennalen 2012 og på Københavnsfestivalen 2012. Performancen holdes foran Skien kirke, og film av verket blir tilgjengeliggjort.
Mor & Jerry ser seg selv som levende, nomadiske kunstverk, og som aktører i det neo-liberale markedet drives Mor & Jerrys liv frem av jakten på gode tilbud, teknologiske duppeditter, billige effekter, og i siste instans av drømmen om evig berømmelse. Gjennom sin karriere som kunstnere har de jobbet seg opp fra livet som gatekunstnere til toppen av den internasjonale samtidskunstscenen. Den mangefasetterte Mor og hennes skitne sønn Jerry ser sine omgivelser, hvor enn de befinner seg, som en scene for sin evinnelige protest mot etablerte verdier, politisk korrekthet og snobberi.
Etter mange år med eksperimentering innenfor nyere kunstgenrer som performance, konseptkunst, klesdesign, situasjonsbaserte prosjekter, samtidsdans og relasjonell estetikk, ønsker kunstnerne Mor & Jerry å gå til røttene av sitt tradisjonsrike yrke, ved å utforske mediene skulptur og maleri i en museal kontekst. Ettersom de har fått nyss i at folk som bor i desentraliserte strøk ikke skjønner seg på samtidskunst og så vidt har begynt å se verdien i den norske kunstneren Eduard Munch - ettersom bildene hans nå kan betraktes på sjokoladeinnpakninger i bensinstasjonshyllene - har de denne gangen valgt å uttrykke seg i medier med en lett gjenkjennelig form, bygget opp av gjenkjennelig materiale, med et gjenkjennelig innhold. Dvs: malerier som består av lerret, maling, bilder fra ukebladmagasiner, bokstavkjeks, plastbiter og annet skrap. Skulpturer bestående av billig juggel, lydeffekter, sukkertøy, blinkende lys og søppel. Bildene dekoreres med klistremerker, glitter og annen pynt. Verkene er ment å speile Mor & Jerrys personlige interesser og private fantasier som de selv mener er basert på de allmenngyldige normer og prinsipper som regulerer massekonsumentens liv i de sosio-politiske og økonomiske strukturene som utgjør det globale samfunnet vi lever i. Mor & Jerry vil også vise to videoer med scener fra sitt liv, og et lysskilt med reklame og slogans som fremmer kunstnernes agenda.
Simon Mullan arbeider mye med både lydskulpturer og kulturen rundt biler, ofte typiske machostrukturer. Mye av interessen ligger i lydene som biler skaper i seg selv og de vanvittige boom-boxene og lydanleggene som folk legger ned mye tid og penger på. Mullan har skapt “konserter” gjennom å spille fra opp til fem bilers lydanlegg samtidig, og vært dirigent for det hele, og han har også skapt performancer, lydarbeid og malerier gjennom å la biler lage “burn-outs” utenfor gallerier (bildekk som brenner). Mullan vil produsere nye arbeider sammen med folk i Skiens nærområde, spesielt såkalte «rånere», som vil komme med sine biler for en spontan performance under åpningen av utstillingen.
I tillegg viser Mullan to tekstilarbeider laget for og på TKS. Mullan har kjøpt brukte såkalte «bomber jakker», jakker som opprinnelig var designet for det amerikanske flyvåpenet på 40-tallet. Fra 1970-årene og fremover har bruken av disse jakkene vært av diverse subkulturer for å skille seg ut fra andre. Mods, punkere, skinheads, neo-nazis, homoseksuelle eller hip-hop-kulturen har alle adaptert og brukt den populære polyester-jakken i forskjellige farger, som da fått signalisere hvem man er: Grønn, blå, svart, grå eller rød. Alle jakker har oransje innside, et design-grep laget spesielt for piloter i en nødsituasjon, der meningen var at de skulle kunne vrenge jakken for å på den måten kunne bli lettere visualisert og reddet. Noen bruker jakken med innsiden ut for å formidle en annen subkulturell tilhørighet. Mullans serie av collage-arbeid laget av rippede jakker er også oransje på baksiden.
Linnéa Sjöberg arbeider med egen kropp og tid i mangeårige identitets -“performancer”, hvor hun, som Mor & Jerry, bruker sin egen identitet som eksperiment. Tidligere har hun arbeidet i flere år som “fin dame” i næringslivet og utforsket hva som ville skje dersom hun brukte en viss type klær, holdning og hårfrisyre. Omgivelsene var med andre ord objekt for undersøkelsene. Nå har hun i stedet gått inn i en annen persona som henger sammen med hennes prosjekt “Salong Flyttkartong”, hvilket vil si et omreisende tatoveringsstudio. (Bilde fra Linnéa Sjöbergs forretningskvinne-performance GTD4s810, 2012)
Hun tatoverer på andre, men hun bruker også i stort omfang sin egen kropp. Et viktig punkt i tatoveringsprosjektet var da hun gikk til en plastisk kirurg og ba om en grundig undersøkelse og forslag til kroppslige forandringer. Kirurgen brukte en penn og markerte sine fremtidige snitt hvor han skulle “forbedre” Sjöbergs kropp. I stedet for å ta neste steg – å få kirurgien utført – laget hun tatoveringer på akkurat de stedene hvor kirurgen laget sine markeringer, A Boob Job Tattoo, 2013. Et selvportrett hvor tatoveringene er synlige er printet som t-skjorte med tittelen Tits-T-shirt, 2013 og finnes til salgs som en del av verket på TKS. Sjöberg er invitert til å plassere sitt tatoveringsstudio et tilfeldig sted i Kunstnersenteret. Vi får ta del i et work-in-progress som tar uttrykk i performativ research, et prosjekt som ikke er helt ferdig, men som allerede har funnet en egen estetikk, uttrykk og form. Rundt salongen har det dannet seg en gjeng med folk som henger rundt i lokalene, supporter henne, og danner et eget, helt spesielle miljø. I dette miljøet er det mange graffiti-kunstnere som lager graffiti på salongens vegger og kartonger. Kartongene som jo er salongens temporære bolig når hun reiser, blir som en type gjestebøker, og i utstillingen vil vi få se flere eksempel fra salongen. Et arbeid har tittelen Ormkuken,
2013, og er et såkalt Ouroboros-symbol; en selvspisende orm eller drage. Denne symboliserer både noe syklisk, noe som blir gjenfødt og som starter da det slutter i en udødelig og evig prosess, og som kan tolkes som noe kjedelig, avklart og ferdig. Men i performancearbeidene finnes det en tanke om en prosess som handler om å ofre seg selv for å gjenopprette seg selv. Sjöbergs prosess med å omformulere sin egen identitet for hvert kunstprosjekt kan sees som en ouroboro. (Bilde nedenfor fra Salong Flyttkartong)
Sjöberg vil også vise en samling med såkalte «boosterbags», en type modifiserte shoppingposer fra dyrere merkebutikker som brukes av profesjonelle klestyver for å hindre alarmene i å slå ut. Samlingen, som hun skapte da hun som «karrierekvinne» måtte kjøpe seg en eksklusiv identitet, danner en skulptur som handler om den type varemerkefetisjisering med et samfunn av personer som skaper sin identitet gjennom konsumpsjon. Vi lever vårt liv som levende reklame.