ANNE SZEFER KARLSEN I SAMTALE MED ØYSTEIN AASAN
ASK: Det vi ser på er et arkiv som du har i ditt atelier, i ditt hjem. Har det en tittel?ØAa: Ja, det har faktisk det, det var egentlig en arbeidstittel som jeg satte når jeg begynte å jobbe med det: Never Ending Memory. Men nå har jeg sluttet å lete etter en ny tittel. Kanskje forandrer den seg en gang.
ASK: Arbeidstittel Never Ending Memory, for arkivet med ideer og skisser. Arkivet skal vi nå stille ut, samtidig som vi lar det være her. Publikum kan komme og se på det i ditt atelier. Fortell litt om hva arkivet består av, og når du begynte med det?
ØAa: Jeg begynte med det for flere år tilbake. Jeg begynte å samle alt av ideer og små notater og skisser når jeg gikk på Kunst og Håndverk. Mine ideer er ikke nødvendigvis tegnet, de er veldig ofte skrevet ned. Jeg hadde notatene og skissene liggende, og da jeg var i Paris i 2006 hadde jeg allerede brukt et par år på å finne et format på samlingen, uten å lykkes. Jeg så et fint fotoarbeid av Christopher Williams, som er et foto av en liten tegning på et index-kort. Det har absolutt ingenting med mine ting å gjøre i det hele tatt, men jeg tenkte at «hvis jeg kjøpte sånne index-kort, og skriver eller tegner ned alle, altså kopierer, ideene på et standardformat, så kan jeg eventuelt ta bilder av dem. Og jeg kan også forstørre de opp og bruke dem som bilde». Da trodde jeg at jeg hadde funnet formatet. Men så forsto jeg at da får jeg to representasjonsproblemer, som jeg egentlig ikke er interessert i. For jeg er selvfølgelig interessert i å beholde det originale, de originale skissene eller det originale notatet. Jeg merket at da jeg begynte å flytte notatene og skissene rundt ble de krøllete. Når jeg igjen kom tilbake hit, til Berlin, så tenkte jeg at «ok, for å beholde dem, så er det nok lurt at jeg limer de opp på plater».
Geometri har jeg alltid vært interessert i, så jeg tenkte at hvis jeg lager arkivet som en pentagon, er det kanskje en interessant form for et arkiv. Men så, mens jeg konstruerte og skrudde det sammen, oppdaget jeg plutselig at jeg var i ferd med å sette det sammen feil, men lot det være. På den måten var egentlig tenkt som en pentagon, men ble aldri helt det. Og det var egentlig ok, for med dette formatet kan man gå inn på begge sider og liksom la seg omslutte helt av arkivet.
ASK: På samme måte som verk aldri blir som skissen, så har du etterlatt en åpning i denne konstruksjonen.
ØAa: Ja. Og så tenkte jeg at jeg lager etasjer etter hvert som jeg trenger dem, men alt kan skrus fra hverandre igjen. Det er nokså vesentlig. Jeg kan bære ut hver etasje hvis jeg må flytte det. Men jeg tenker nok at jeg bygger to etasjer til her, og så bygger jeg et tårn. Og så får vi se. Det er jo et prosjekt som kommer til å ta et helt liv...
ASK: Nå har du en og en halv etasje full, og det er i løpet av hvor mange år?
ØAa: Jeg har notater som går åtte år tilbake. Men brorparten av de notatene jeg har er ikke puttet inn i arkivet, så jeg vet ikke nøyaktig hva som er her nå, men det er bare ett notat på hver plate.
ASK: Hvordan er de organisert?
ØAa: De er ikke organisert i noen egentlig forstand. Jeg begynte tilfeldigvis med en type 16mm MDF-plate, men fant ut at det tok for mye plass, at jeg ikke fikk inn nok plater. Deretter brukte jeg 12mm og syntes det også var litt for tykt, så etasje nummer to er bare 5mm sånn at jeg skulle få plass til flere plater i hver etasje. Utover det så er det ikke noe system. Men siden de er montert på den måten, så passer ikke 19mm der 5mm er. Så platen forblir på det samme stedet, og jeg ber stort sett de som ser på arkivet om at platene settes på plass igjen der de fant dem. På den måten har jeg i hvert fall en viss oversikt over hvor alt er, rett og slett fordi det er organisert i den rekkefølgen jeg har satt dem inn i arkivet på.
ASK: Det er med andre ord en intuitiv arkivering som følger den metoden du jobber på?
ØAa: Ja. Når jeg begynte prøvde jeg å ha et vist spenn. Det er forholdsvis mye polaroidfotografier siden jeg har brukt det som bakstykke på mellomformatskamera når jeg har gjort dokumentasjon, så det er et overskudd fra dokumentasjonen. Men av og til synes jeg det er lettere å forholde meg til en skulptur eller et objekt hvis jeg kan få tatt et bilde av det. Det hender ofte at man ser verk bare som reproduksjoner eller avbildinger. Når jeg ser en reproduksjon så skjønner jeg noe om det arbeidet som jeg ellers ikke ville forstått. Opp gjennom årene har jeg tatt mange polaroidbilder av ulike arbeider. Når jeg lager skisser, er det egentlig mer tekniske tegninger. Med de første ti platene prøvde jeg å ha en variasjon, og jeg har prøvd å holde det meg til det. Alt ettersom hvor mange plater jeg holder på å sette inn den dagen prøver jeg å finne en variasjon når jeg leter gjennom alle notatene. Jeg har også en hel stabel med sangtekster og chord-progressions som jeg skrev da jeg var i band, og som jeg tenkte jeg skulle inkludere fordi de overlappet. Setninger eller fraser som ble kunstverk senere, ikke sangtekst.
ASK: For du bruker fortsatt dette arkivet aktivt når du jobber?
ØAa: Ja, til en viss grad. Jeg har kanskje bygd en modell av et sted jeg skal stille ut. Hvis jeg har akkurat den driven jeg trenger så setter jeg meg ned eller står her og pøser ut ideer, kanskje for et spesifikt prosjekt. Og så velger jeg kanskje ett prosjekt jeg gjennomarbeider på ett eller annet vis, men det betyr jo ikke at de andre ideene ikke er interessante i seg selv. Det er også ofte at hvis jeg står med et spesifikt problem, en spesifikk utstilling eller noe jeg må jobbe med, så går jeg gjennom det jeg har i arkivet for å se hva slags ideer jeg har hatt tidligere. Av og til lar jeg være å gjøre det, med vilje, fordi det man husker er kanskje av og til kanskje de tingene som sitter best, ikke sant? Så av og til arkiveres noe for å bevares, men også for å kunne lete det opp igjen. Og jeg merker også at det dukker opp spørsmål hvis jeg skal gjøre en forelesning og trenger bakgrunnsmateriale på mine egne arbeider. Da ligger noen av originalene her, og det setter i gang den tankerekken jeg er på leting etter.
ASK: Er arkivet viktig for deg for å kartlegge prosessen du har? Er det noen av disse arkivkortene du bruker oftere enn andre?
ØAa: Det er det. For noen er lister med ideer.
ASK: Jeg ser en der på toppen.
ØAa: Ja, og de har naturlig nok mer informasjon enn andre. For noen av tekstfotoarbeidene mine har jeg skrevet ned beskrivelser av de bildene jeg har brukt. Nærmest som maler. Hvis jeg skal reprodusere noe senere, så er det viktig at de ikke forsvinner.
ASK: Er det noen du ville fortalt noe om? Altså mer enn en beskrivelse... Altså, hvordan du bruker det?
ØAa: Jeg tror ofte er det spørsmål om å sette ting opp mot hverandre. Det hender at jeg tar opp to eller tre og ser på dem sammen. Og i kombinasjon så ser jeg en annen mulighet.
ASK: Det fører til spørsmålet om opprinnelse, kopi og original. Du bruker dine egne ideer som både original og kopi. Originalen blir kanskje stående her, mens kopien vises på utstilling.
ØAa: Akkurat det med originaler og kopier og reproduksjon er noe jeg har jobbet mye med, også på andre måter. I 2004 skulle jeg delta i utstillingen Ce qui reste i FRAC Bretage i Rennes, i Frankrike. Da jeg holdt på å researche hva denne typen regionale museer egentlig er, og hvorfor de var bygget, fant jeg ut at de ble initiert av André Malraux, han som skrev Museum Without Walls, mens han var kulturminister under De Gaulle, som jo var forholdsvis høyrevridd. De Gaulle var også kulturminister, under ’68-opprørene. Da var han personlig ansvarlig for å sensurere 400-500 forfattere i Frankrike, som er helt ekstremt når du tenker på at han også var forfatter. I Museum Without Wall skriver Malraux om fotografiet som en type «equaliser». Altså; i det øyeblikket en ting er reprodusert, i det det er blitt kopiert, kan man lese alt opp mot hverandre. Hans visjon var et verdensomspennende museum der alle bilder fantes. Der alt kan sammenlignes med alt. Nå er det lenge siden jeg sluttet å lage arbeider som direkte handlet om Museum Without Walls, men det ligger stadig tanker omkring nøyaktige kopier, og hvordan reproduksjoner legger alt på én linje, som en basis i det jeg holder på med. Arkivet har nok også noe med dette å gjøre også.
ASK: Alle dine arbeider kan til en vis grad reproduseres... Slik som fotocollagene med filmstills i utstillingen Opinions (not) necessarily (expressed) by the author fra 2008, der du benytter bilder fra såkalte «copy negatives». Negativer som i seg selv er kopier. Negativene er ikke originalen men kopien, eller potensielt originalen, ikke sant.
ØAa: Ja, stort sett. Jeg husker da jeg gikk på Kunst og Håndverk, så snakket vi om Robert Morris ganske mye, og de tidlige skulpturene hans fra 60-tallet som ble reprodusert flere ganger til ulike utstillinger. Det vil si at hver gang de ble vist, så var det strengt talt ikke en original, det var kopier. Det fantes ikke noen original i den forstand som vi tenker på det, og dermed heller ikke unike arbeider. Og så leste vi selvfølgelig The Originality of the Avant Garde and Other Modernist Myths, hvor Rosalind Krauss snakker om Rodin, og at han ga rettighetene til å lage bronseskulpturer etter at han døde til Paris by. Og hvordan de begynte å lage nye skulpturgrupper med skulpturer som egentlig ikke hadde vært gruppert på den måten før. Det er ikke gitt at det var akkurat sånn han hadde tenkt det, selv om man fant utkast i studioet hans. Dermed blir ideen om originalitet fremmed, og ingen vet nøyaktig hvilke skulpturgrupper han fullførte.
ASK: Det kan altså hende det var uferdige skisser.
ØAa: Ja, nettopp. Altså, ideen om originalitet er ikke egentlig tilstede. Men det som er ironisk er selvfølgelig at Rodin ble feiret nettopp på grunn av ideen om originalitet, eller ideen om en eller annen geniforklaring av kunstneren. Rilke jobbet jo som sekretær for ham, blant annet, og han skrev episke dikt om kunst og kultur.
ASK: Men er det sånn at det Never Ending Memory finnes reproduksjoner av andre kunstneres arbeider? Det er jo en del bilder av bygninger og arkitektur?
ØAa: Masse arkitektur... Det har jeg alltid vært opptatt av. Fra jeg var 12 år gammel så ville jeg bli arkitekt. Nå ser et ut som om min lillesøster blir arkitekt i stedet for meg.
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _
ASK: Dette?
ØAa: Dette er et grid. Det var et maleri jeg fant, som jeg baserte en kollasj på. Den kollasjen ble jeg egentlig aldri så fornøyd med, så den tror jeg er kastet. Jeg prøvde noe tilsvarende som jeg gjorde til en utstiling for Riksutstillingene i 2005 som het Grenseløs, der jeg tok et bilde fra Bjarne Engebret, en underkjent norsk maler fra 30-tallet som blant annet laget freskoer. Jeg har en reproduksjon av det jeg gjorde her i arkivet. Der har vi det. Utstillingen handlet om kunstnere som på en måte faller utenfor, eller som forsøker å finne andre strukturer enn det tradisjonelle nasjonale. Han studerte i Tyskland, kom tilbake til Norge og støtte på store problemer med å få utstillinger og selge arbeider. Den gang var det utsmykninger kunstnere tjente penger på. Og det var Henrik Sørensen som var dominerende på det feltet, og som stort sett bestemte alt. Så Engebret lagde freskoer på sement fordi han gjerne ville vise at han kunne. Men han kom fra en helt annen bakgrunn enn Sørensen, fra en mye mer abstrakt bakgrunn.
I 1933 flyttet en tysk arkitekt til Kristiansand, som kom fra nesten samme stedet som Engebret hadde studert utenfor Weimar. Han ville selvfølgelig bygge hus i Kristiansand, men fikk ikke det helt til fordi folk ikke skjønte kvidderet av dette moderne skvipet hans. Så han gjorde et nokså interessant grep; han bygget trehus, tradisjonelle hvite og rød trekonstruksjon slik man har på Sørlandet, men som så ut som funkis, altså funksjonalistisk høymoderne... Og da fikk han plutselig litt å gjøre. Han fortsatte å jobbe frem til slutten av 60-tallet. Mitt verk ble dermed en kollasj der jeg tok reproduksjoner av noen av bildene av arkitekturen han bygde på Sørlandet, og plasserte disse inn i bilder av Engebrets maleri. For på den måten å vise at den situasjonen de prøvde å beskrive i utstillingen.
ASK: Hvor viktig er de bakgrunnshistoriene for arbeidene?
ØAa: I dette tilfellet så var det forholdsvis viktig, da den også var begrunnelsen for å lage arbeidet. Det er jo allerede noen år siden, og etter hvert så har jeg blitt mer nervøs for å bygge den type struktur bakover. Det som skjer er at jeg blir eneste ekspert på mine egne arbeider, og plutselig er det et nett informasjon man ikke kan få fatt i med mindre man er meg. Etter hvert, og det tror jeg handler om at jeg blir eldre og får mer erfaring med å lage arbeider, så har jeg skjært ned til noe jeg mener er essensielt.
ASK: Allikevel så fortsetter du på en måte å være ekspert på egne arbeider, ved å samle dette arkivet.
ØAa: Absolutt.
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _
ØAa: Helt fra jeg var liten har jeg byttet hobby og interesse annenhver uke. Det var fluefiske og det var fotball og det var alt mulig mellom himmel og jord, men måten jeg alltid fant informasjon på var den samme: på biblioteket. Vi hadde tre biblioteker; i Kristiansand, på skolen og så var det også et bibliotek ved det nærmeste kjøpesenteret. Der var løsningen på alle problemer. Hvis det var noe jeg trengte å vite, så gikk jeg på biblioteket.
ASK: Bruker du internett på samme måte nå, da?
ØAa: Ja, på en måte ja. Interessefeltet mitt er nok ganske bestemt nå, men likevel skifter jeg fokus ofte. Plutselig blir jeg blir veldig opptatt av nye ting en periode, men basisspørsmålene forblir allikevel alltid de samme, slik som fysiske og optiske forhold mellom verk og tilskuer og bilde versus skulptur, og tekst og bilde problemer. Jeg fyller på med ny informasjon hele tiden, og så bearbeider jeg den på ett eller annet vis, og det tar gjerne et år eller to før det kommet et resultat. Det passer meg at det tar lang tid. Det var kanskje også en av grunnene til at jeg ville ha et arkiv. For å se hvor ideene mine egentlig kommer fra. Jeg forestiller meg når jeg blir veldig gammel, så forsvinner noe av den kunnskapen jeg en gang hadde. Den informasjonen jeg brukte for å lage arbeider blir kanskje borte. Det er også derfor jeg bestemte noen regler for arkivet; at det aldri kan fullføres, at det aldri kan selges og at det aldri kan stilles ut annet enn i mitt atelier. Det må alltid være der jeg jobber. Det er positivt at folk kommer og ser på det. Da jeg stilte det ut på høsten 2008 merket jeg at de som kom hit følte at det var veldig spesielt å få lov. Det var for eksempel en fyr fra England som sa at det var som å se hele mitt indre liv. For meg føles det ikke helt sånn... Jeg vet at noen kunstnere er selektive med hva de sier, og hva de slipper ut offentlig om ting som kanskje ikke fungerte eller forkastede ideer. Det har ikke jeg noe problem med. Jeg mener det er en helt naturlig del av det jeg holder på med, og må dermed være tilgjengelig i arkivet.
ASK: Var det et typisk kunstpublikum forrige gang det ble stilt ut?
ØAa: Ja. Også fordi jeg hadde en annen utstilling i Berlin samtidig. Denne gangen blir det kanskje et litt annet publikum. Den gang var det en miks av folk jeg allerede kjente, og folk som galleristen min kjente, og så var noen få som kom innom galleriet tilfeldig og fikk beskjed om at de kunne komme og se på det.
ASK: Hva var reaksjonene, hvilke samtaler var det som oppstod, hva var det viktigste for publikum? Var det det å komme inn gjennom døren inn i et privat hjem og atelier som var tiltrekkende ved opplevelsen? Eller var det faktisk å gå gjennom og se arkivet?
ØAa: Det var nok begge deler. Jeg tror mange var nervøse for at de var forstyrrende på en måte. Eller at de følte at de så ting i arkivet som var veldig privat. Men jeg ser ikke på det som privat. Dette er jo arbeidet mitt. Arkivet er en del av min profesjonelle hverdag og ikke mer privat det enn de arbeidene jeg ender opp med å stille ut.
ASK: Det er en slags saktehet i arkivet. Altså, de seneste skissene som du tenker å ha i arkivet finnes ikke arkivert, som jo er tilfellet for de fleste arkiver, at det nye ikke er plassert enda. At man må vente til det modnes for å vite hvor det skal plasseres. Det er jo ikke alle skissene, tankene dine eller notatene som finner en plass her.
ØAa: Nei, det er det vel strengt talt ikke.
ASK: Er det en slags selvsensur?
ØAa: Strengt tatt. Jeg merker av og til at noe er viktigere enn annet. Men det betyr ikke at det som først er uviktig ikke kommer med.