artmap.com
 
POWER EKROTH
 

TAM SINGAPORE-BIENNALE SINGAPORE 1ST BIENNIAL, BELIEF, SINGAPORE, 4 SEPTEMBER – 12 NOVEMBER, 2006

Bilde Denne helgen avslutter den nyeste av de asiatiske kunstbiennalene, Singapore 1st Biennial, med underoverskriften «Belief». På tross av spennende og utfordrende utstillingssteder og kontekster å forholde seg til er det en ganske intetsigende utstilling med få høydepunkter.

Forstyrrende mange tror feilaktig at Singapore er hovedstaden i Malaysia, eller kanskje enda verre, at det er en by i Kina. Singapore er et eget land som består av en øy helt ute på tuppen av den Malaysiske halvøya. Øya er ganske liten og det tar ca. to timer å kjøre rundt den langs vannet. Singapore er et land med ekstrem markedsøkonomi, mange skyskrapere og fire millioner innbyggere hvor stort sett alle er rike og er styrt av en diktator.

Med tanke på den økonomiske situasjonen i Singapore er det egentlig litt rart at man ikke tidligere har hatt en biennale i landet. Men med et diktatur, selv om det er aldri så «koselig» og bra for landets sosiale og økonomiske liv, kommer også sensur. Og siden kunst ofte går an å oversette til det frie ord finnes det restriksjoner også her – selv om mange av kunstnerne jeg kom i kontakt med sa at de sjelden tenker på dette og at Singapore i grunnen oppleves som et veldig fritt land.

Men staten Singapore, som angivelig ikke har noe imot offentlige demonstrasjoner, skaper vansker for offentlige protester siden det er veldig vanskelig å få permisjon for å demonstrere. Dette kan ha vært en av begrunnelsene for at IMF, International Monetary Fund og World Bank Group, valgte vakre Singapore som vertsland for sitt seneste årlige møte. (De siste årene har jo disse møtene blitt møtt med store og sterke anti-globaliserings-demonstrasjoner i alle verdens hjørner). Som takk for hjelpen til Singapore, og også for at noe skulle skje i hovedstaden samtidig med møtene, ga IMF en stor sum til vertslandet for å arrangere et større kulturevenement. Resultatet ble den første Singapore-biennalen som dermed blir den siste i rekken av asiatiske biennaler som har startet de seneste årene.

Biennalene i Shanghai, Gwangju, Busan og Taipei har ellers det sterkeste grepet på oppmerksomheten fra omverden. Shanghai-, Singapore- og Gwangju-biennalene passet på å åpne omtrent samtidig i et felles forsøk på å lokke besøkere som kunde jetfly mellom åpningene. Singapore som var først ut tiltrakk seg en hel del besøkere, men på ingen måte like mange som i Shanghai hvor åpningen var full av samlere og gallerister. Gwangju-biennalen i Korea samlet færre dealers og samlere, men desto flere kuratorer og kritikere.

Tanglin Camp, et av de største utstillingsstedene for Singapore-biennalen, er et nylig nedlagt militærcampus i klassisk asia-kolonialistisk stil hvor man nesten kan høre ekkoet av golfklubbene fra de hvitkledde offiserene. Utstillingen, som har fått tittelen «Belief» er kuratert av japanske Fumio Nanjo og hans kuratorteam bestående av Roger McDonald (Japan), Sharmini Pereira (Sri Lanka/UK) og Eugene Tan (Singapore) og består av 95 kunstnere fra 38 land og viser nesten 200 verk på 19 forskjellige steder i byen.

BildeDet høres kanskje mer massivt ut enn det er. På Tanglin Camp vises hoveddelen av biennalens videoverk. Et av de mest spektakulære av disse står australieren Philip Brophy for, Flourescent fra 2006, hvor kunstneren selv synger og danser iført en glamrock-uniform. Brophy, som sjelden er vist utenfor den asia-australske delen av verden, er en multikunstner som arbeider som filmregissør, kurator, forfatter og performancekunstner, og tematikken er like grenseoverskridende som hans måter å arbeide på. Visuell og aural persepsjon står i sentrum for en stadig utforsking av kroppen og hvordan den brukes i populærkulturen (manga, skrekkfilmer, glam, pornografi etc.). Filmen Flourescent kommer veldig nære å selv bli en hvilken som helst musikkvideo, hadde det ikke vært for de mange og lange stille øyeblikkene hvor man ser Brophy stille stirre tilbake på oss eller røre underlivet frem og tilbake. Til videoen hører en hel installasjon hvor man selv står på et podium og ser på de tre projeksjonene.

BildeEt annet av de mer humoristiske, underholdende og smarte verkene her er USAs Scott Bowes Painting as a Zombie fra 2005 hvor det erklærte døde maleriet og «maleriets tilbakekomst» adresseres gjennom skrekkfilmklipp fra zombiefilmer som klippes sammen med malerier og en speakerrøst som forklarer at maleriet er en skikkelig død zombie på en meget overbevisende måte. Men de to videoene er dessverre gullkorn i en ellers ganske kjedelig suppe av videoer og installasjoner som ikke sier noen verdens ting, som svenske Johanna Billings Magical World fra 2005, om en barnekorøvelse i Zagreb.

BildeHer finnes også videoer som isteden sier alt for mye, som for eksempel egyptiske Khaled Hafez Revolution fra 2006 hvor samme mann kledd i militæruniform, religiøs galibeyas eller «businessman»-drakt i tre kanaler stille agerer ut en banal historie hvor ideologi males ut som den største grunnen til «tro» og også er den største trusselen. Det er ikke lett å vise kunst fra forskjellige kulturer og bakgrunn på den samme plattformen, og det er selvfølgelig interessant å se når de to beskrevne videoer som er installert ved siden av hverandre, så markant peker på forskjeller isteden for som det er tenkt: troen på noe felles.

Biennalen har i temaet Belief’s navn invadert steder knyttet til makt basert på ideologi og tro, som den nevnte militærbasen men også rådhuset, nasjonalmuseet og nasjonalbiblioteket, samt flere kirker og templer i en by som består av mange asiatiske grupperinger og trossamfunn. I det kinesiske Kwan Im Thong Hood Cho Temple har Federico Herrero fra Costa Rica malt en lang gang i inngangen rett og slett kalt Painting. I samme tempel har Kinesiske Bing Xu byttet ut det store ensfarvede bønneteppet som vanligvis ligger der med et 8×8 meter stort teppe med kalligrafiske tegn tatt fra Xuan Ji Tu, Qin Dynastiet. Det skjer noe veldig rart i dette møtet mellom samtidskunst og de troende som praktisk bruker teppet når de kneler foran alteret. Om møtet er meningsfullt «rart» eller bare rart-«rart» er vanskelig å si for en som ikke er innsatt i religionen og religionsutøvelsen eller i hva som egentlig står i kalligrafisk tekst på teppet (katalogen gir ingen hjelp). Inne i templet finnes også en mer bokstavelig video av Hiroshi Sugimoto som egentlig bare består av en inzooming mot et av hans velkjente Buddha-bilder, Accelerated Buddha fra 1997 i en liten monitor ved ingangen. Her skjer verken noe «rart» eller noe «urart» – det er bare banalt og veldig lite magisk.

BildeI det indiske Sri Krishnan Temple rett ved siden av, er besøkerne tillatt å komme inn i et av de helligste forberedelsesrommene hvor japanske Yayoi Kusama har installert biennalens i særklasse mest kitchy verk, Ladder to Heaven. Det er virkelig en stige hun har installert fra gulv til tak hvor speil er plassert i taket og på gulvet som får den av fiberoptikk flerfarge-blinkende stigen til å se ut til å forsvinne ned i helvete og opp til himmelen. Det er sikkert andre som i likhet med undertegnende løp ut fra tempelet med hånden for pannen og i dyp fortvilelse av denne banaliserte bruken av templet.

BildeEtter at ha besøkt templene og kirkene med kunst-installasjoner går tankene tilbake til et verk på Tanglin Camp av spanske Christina Lucas. I Mi Lucha (My Struggle) fra 2004 har Luca gjort opptak i bekjennelsebåsen i tre kirker hvor hun bekjenner sine vanskeligheter som katolikk og kunstner for prestene. Hun stiller dem det vanskelige spørsmålet om hvorfor kirken ikke lenger promoterer samtidskunst som var så viktig i kirkens program helt fra begynnelsen til for noen hundre år siden. Verket taper på sin visuelle framtoning som kunne vært bearbeidet bedre, men innholdet sitter nesten bokstavelig i tematikken og jeg kommer flere ganger tilbake til dette verket når jeg besøker de øvrige utstillingsplassene.

Både Lucas og Sugimoto og flere av de andre kunstnerne deltar i biennalen med flere verk på forskjellige steder. Like irriterende som Sugimoto er britiske Jonathan Allen som har installert en mengde svart-hvite selvportretter i diverse drakter og poseringer, som prest, som dekapitert, som tryllekunstner etc. På Nasjonalmuseet, som er så nytt at det ennå ikke har åpnet, har han latt bygge en labyrint for sine bilder, ved siden av et digert svart rom hvor Mariko Mori har latt installere en gigantisk lysskulptur som mest av alt ser ut som en diger designerlampe, som blunker i intervall. Den skal alludere keltiske stående steiner.

Her finner vi også svenske Bigert & Bergströms en times lange film The Last Supper fra 2005 der de har filmet kokker fra forskjellige land, først og fremst en kokk i USA, som har spesialisert seg på å tillage det siste måltidet for dødsdømte fanger. Det er antagelig biennalens mest kontroversielle verk i et land hvor man fortsatt aktivt idømmer og utfører dødsstraff. Verket kommer fullt til sin rett i denne konteksten, men ville kanskje ha fått enda mer effekt om det hadde vært installert i en av rettssalene i City Hall – selv om det kanskje ville ha blitt litt for bokstavelig.

BildeRådhuset er i likhet med Tanglin Camp et meget spennende utstillingssted, men i motsetning til Tanglin har man ikke tatt vekk innredningen og isteden installert kunsten i vanlige kontorlokaler (uten møbler), rettssaler (med møbler) og bakrom. I et av rommene kan man finne et annet arbeide som på en stedsspesifikk måte tematiserer dødsstraff. Singaporeanske Ho Tzu Nyen har filmatisert sin egen fantasi-video av hvordan Queen-sangen Bohemian Rhapsody kunne ha sett ut. Verket er lagt opp som en musikkvideo og er filmet på stedet med skuespillere. Her finnes flere metanivåer, Nyen har filmet filmcrewet når de filmer skuespillerne, og en dommer som noen ganger ser ut som en dommer og andre ganger som en katolsk kardinal. At sensuren i Singapore er «light» er både Bigert & Bergstrøm og Nyens deltagelse i biennalen bevis på.

I rådhuset er det ellers en lang kaskade av middelmådige verker, og hadde ikke lokalene budt på så mange fantastiske rom med en velholdt innredning som måtte ha vært ekstremt high-tech på 70tallet, ville det ikke vært spesielt interessant å spandere timesvis her. Et av de verste eksemplene er den største hallen i bygget som er tilegnet en gigantisk seks-kanals videoinstallasjon av pakistanske Rashid Rana. På den ene veggen ser man en animert utsikt fra en av vindusplassene bak vingen på et fly. Vi hører susen fra flyet i bakgrunnen. På den motsatte veggen er tilsvarende film projisert men her går flyet i den motsatte retningen. For å sitere katalogen handler dette verket hvor «two jumbo jets seem to be heading in each other’s direction, but never collide!» om «[...] the conflicts we encounter in our social, religious, political and emotional lives. Issues which are never resolved or solved [...]».

Det er stort sett en veldig flat og intetsigende utstilling med svært få lys i mørket som gjør at man får tilbake troen på kunsten som motor, energi og murbrekker. Det er synd. Og det er kanskje spesielt synd når utstillingsstedene nå er såpass spennende og utfordrende som i dette tilfellet!

En lokal kritiker i Singapore skrev noe i stil med at «Det er rart og bemerkelsesverdig at kuratorene har valgt så mange kunstnere med nihilistisk livssyn til en utstilling med et tema som “tro” [Belief]». Det er nå ikke spesielt mange med akkurat nihilistisk og kynisk approach, de fleste behandler «Belief-temaet» med ave og lister seg rundt på tå og det er faktisk veldig trist. Kunstverden er kynisk, og en annen tilnærmelsesmåte er vanskelig i denne kontekst ettersom IMF og World Bank Group står som hovedsponsorer for biennalen, hvor postkolonialisme, diktatur, sensur, superkommersialisme og dødsstraff konstituerer de forhold kunstnerne er invitert til. Men siden konteksten nå er så pass «på spissen» er det meget synd at Fumio Nanjo, nylig tiltredt etterfølger av direktør David Elliott på Mori Foundation i Tokyo, ikke har tatt i bruk konteksten på en mer konstruktiv måte. Det vi hadde trengt var flere verk av nihilistisk pågangsmot som kunne ha tent fakkelen som ligger på lavbluss langt nede i dypet av byen.