CATALOGUE TEXT BY ANNE KRISTINE SOLLUND, GALLERI SEMMINGSEN 2021
Come fly with me
Jeg konfronteres med digre arbeider, store flater, der bakgrunnen har en rik, intens glød, en vibrerende uro. Jeg ser dansende streker, en akkord av ville linjer, merker, sår, og kalligrafiske tegn. I disse tegnene er også tydelig spor av dynamikk og bevegelse, en dans! Jeg ser skikkelser, dyr som vandrer, underlige uttrykk som jeg spinner fortellinger rundt. Er det ikke dansende elefanter, eller alver og gnomer? Et slags sug drar meg inn i noe som kan minne om både en stjernekikkert og et mikroskop. Hurtig glir det, fortere og fortere inn i det nærmeste nære. Jeg ser virus eller hudporer, bitte små former blir store, samtidig som det kan minne om universet selv. En merkelig himmel og dansende stjerner. Det store i det lille, og det lille i det store.Hvordan er bildene skapt? Ingela har malt dem liggende på gulvet ved å bruke spraymaling, kastet våt maling over lerretet, og ”sklidd” i malingen med bare bein. Hun er i bildet, tråkker på det, drar malingen utover, ikke bare med pensel, men med hendene og føttene. Andre ganger hengende fra en stropp i taket der hun danser streken inn. Dette gir de raske skisse-aktige bevegelsene over lerretet hun er ute etter.
Ved å fjerne seg fra ”kontrollen” hun har når hun maler med pensel, lar teknikken henne finne tilbake til leken i
maleriprosessen. Nettopp, Leken! Hvor viktig er ikke lek for oss mennesker?
Friedrich Schiller kaller trangen til lek for «Spieltrieb» eller «Lekinstinktet». Han ser det som et grunnleggende
element i oss. Mennesket blir først og fremst et menneske når det leker! Når vi skaper noe, så er det en form for lek. Hva er det som egentlig skjer i oss når vi står foran det rene lerret, den uferdige klumpen med leire, eller den ufødte musikk? Hva er det som skjer i skapelsesprosessen der noe går fra å være streker på en blank flate, til gjennom vårt blikk bli kunst som dirrer, vekker, når frem i betrakterens eget øye, eget indre, og vekker fantasien? Er det det abstraherende som utløser denne kraften i oss?
Det er det sublime! Det sublime er noe som virker inn i oss når vi ser og opplever noe spektakulært. Det sublime har blitt beskrevet og forstått på ulike måter gjennom filosofihistorien. Vi finner det i kjærlighetsdikt av Sapfo, der den forelskede er nær ved å omkomme av følelser når den kjære viser seg i rommet. Hos Edmund Burke lovprises det gjennom sanseopplevelser som er opphøyd. Immanuel Kant forteller at det sublime viser seg på tre måter. Det er det dynamisk sublime, som i et vulkanutbrudd eller et opprørt hav. Det kan være det numeriske sublime, som «det som sammenlignet med alt annet er stort». Det kan også vise seg i det formløse, der det i møtet med vårt blikk skapes mening i det vi ser. Vi ser en kjent form i noe formløst. Kant sier at dette utløser et velbehag i oss, og at velbehaget skyldes «Inbildningskraftens utvidelse av seg selv»! Det er vår egen fantasi, vår egen skaperkraft som utvides i møtet med det formløse, det abstrakte, det nonfigurative. Det blir bearbeidet og forklart gjennom vårt subjektive blikk.
For å få frem dette frie uttrykket, må kunsteren slippe seg selv løs, og samtidig ha kontroll, søkende, undersøkende, forsiktig og dypt konsertert. Ingela – med sin spesielle teknikk – blir en del av skapelsesøyeblikket, der kunst blir kunst. Hun forholder seg rent fysisk til maleriet på en måte som vanligvis er forbeholdt skulptører. Det kan minne om fingermaling, som gir oss en pek tilbake mot de første avtrykk av et menneskes hånd på en hulevegger for 30000 år siden. Ved å la tilfeldigheter spille på lag, står hun i i en trygg tradisjon. Både Edvard Munch og August Strindberg var opptatt av det. Strindberg kaller metoden «Fantom-malemåten» eller «Skogsnufvisme». Andre innen det spontan-abstrakte er Jackson Pollock og Yves Klein, samt Cobra gruppen. Kunstnere jobber instinktivt. Hvis det er for mye planlegging eller finpussing, blir denne prosessen forstyrret. Noe vokser frem i øyeblikket. Man må stole på at det går bra, «hvile i den tillit som skaper verden» som Karin Boye uttrykker det. Bildene til Ingela røsker tak i det indre, river løs, forløser. Tittelen på de store bildene er Come Fly with me! Ja, jeg vil!